Andrea Bræin Hovig: Om "Håp", drømmer og Hollywood

Det nærmeste Norge kommer Nicole Kidman akkurat nå, er Andrea Bræin Hovig. Bokstavelig talt.

Oslo, medio februar 2021: Smittetallene er på vei ned i hovedstaden, uten at det på noe vis gjenspeiles i dagliglivet. Pandemiparanoien ligger som en tjukk tåke over byens vannhull, som nå er stengt på tredje måneden. Kulturlivet ligger med brukket rygg. Året har knapt kommet i gang, men føles ærlig talt allerede som et ork. Likevel: Når vi møter Andrea Bræin Hovig i et litt bortgjemt hjørne av Mathallen en kald tirsdag formiddag, er det med et forsiktig håp dirrende i det store lokalet.

Tv-serie og Oscar-nominasjon

Det har nettopp blitt klart at “Håp”, det kritikerroste dramaet fra 2019 med Bræin Hovig og Stellan Skarsgård i hovedrollene, skal bli serie – med ingen ringere enn Nicole Kidman som produsent og hovedrolleinnehaver. Som om ikke det var nok: I morgen offentliggjøres kortlisten til Oscar-nominasjonene for beste internasjonale film. “Håp” er en film det hviskes om i akademiets korridorer, sier ryktene. Hovedpersonen selv tar imidlertid det hele med fatning.

– Jeg er skeptisk av natur. Derfor tar jeg alt som skjer nå som en bonus. Norge er et lite land, og denne filmen har ikke de økonomiske musklene som mange av de vi konkurrerer med. Det er veldig mye økonomi og politikk involvert i denne kampanjen.

Samtidig innrømmer hun at den globale buzzen rundt den halvannet år gamle filmen har kommet som et gledelig sjokk.

– Den har fått utrolig mye internasjonal oppmerksomhet. Jeg har ikke vært borti makan. Dett ikker inn lenker til anmeldelser daglig. Det er jo et eventyr å få oppleve. Men Oscar-greiene er fortsatt veldig fjernt for meg.

En film man kan kjenne seg igjen i

Håp” er en film det er vanskelig å forholde seg likegyldig til. Gjennom noen intense juledager følger vi koreografen Anja (Bræin Hovig), som har fått kreftdiagnose og blir spådd tre måneder igjen å leve. Omgitt av den eldre ektemannen Tomas (Stellan Skarsgård) og den utvidede familien deres, opplever Anja at bunnen brått faller ut av livet. “Håp” skildrer redsel, sorg og skuffelser – men også stor livsvilje og kjærlighet – “råsterkt og rørende”, som Dagbladets kritiker Inger Merete Hobbelstad skrev i en av mange strålende anmeldelser av filmen.

– Jeg opplever den som ujålete og rå, og det er nok en av grunnene til at den har truffet så hardt. Den er hektisk og utmattende, men den melker aldri følelsene dine eller insisterer på at du skal føle det samme som karakterene, sier Andrea.

Hun tror mange kan kjenne seg igjen i kjærlighetshistorien som dunker i hjertet av fortellingen.

– Det at årene bare har gått, med karriere og barn, uten at man har satt seg ned med kjæresten og gjort opp status underveis… Jeg syns historien er original, samtidig som den er gjenkjennelig.

Basert på en sann historie

Historien er basert på regissør Maria Sødahls egen sykdomshistorie, helt ned til dagen hun fikk diagnosen – på lille julaften. Anja gjennomgår flere av tingene Maria selv opplevde som kreftpasient, men dette er allikevel ikke en ren biografi, sier Andrea.

– Det ville vært lammende for meg å skulle gjenskape hennes følelser. Jeg hadde et halvt år på å gjøre research, og snakket selvsagt masse med Maria samtidig som jeg også gjorde mye medisinsk research. Det er mange år siden hun gikk gjennom dette, og hun har brukt flere år på manuset, som har gitt henne en sunn distanse til sin egen historie.

Drømmen om Hollywood

Uansett hvordan det går med Oscar, Kidman og andre ting utenfor hennes kontroll: Andrea opplever i disse dager noe som ligner et nytt gjennombrudd – nesten 25 år etter at hun gikk inn i skuespilleryrket med hud og hår. Spørsmålet blir vanskelig å komme unna: Ligger det en drøm om Hollywood og blinker der borte i horisonten?

– Jeg har hatt møter med agenter i USA. Utfordringen er at de vil at jeg skal være der over eksempelvis et halvt år, og det passer ikke for meg som har tre barn. Hvis det hadde vært for en konkret jobb, ser jeg annerledes på det. Men å svime rundt i LA i seks måneder for å mingle og gjøre castinger, det går ikke. Jeg ville gått på en smell.

Hun medgir at det kanskje ikke er noe karrieremessig sjakktrekk å tenke på den måten.

– Men de som ønsker å lykkes i USA, jobber veldig hardt for det. Jeg har ikke den motoren, jeg er for glad i livet mitt her hjemme og er redd for å savne det. Jeg er litt pinglete på en del ting.

– En usunn måte å leve på over tid.

Korona, stengte teatre og NAV

Om amerikansk glamour foreløpig ligger på vent i Andrea Bræin Hovigs liv, er det saktens nok hverdag å omfavne i den andre enden av spekteret. Koronaen har torpedert mange av skuespillerens planer for 2020, og ting ser ikke ut til å lysne med det aller første: Tidligere denne dagen ble det klart at Nationaltheatret utsetter oppsetningen av Bjørnson-skuespillet “Over ævne”, som skulle vært vårens storsatsning på teatrets hovedscene.

– Teater og korona er en utrolig vanskelig kombinasjon. Vi kan ikke annet enn å forholde oss til restriksjoner og regler, men man blir litt smårar av å gå hjemme i pysjen hele tida. Det koronatiden har lært meg, er at jeg er mer sosial enn jeg trodde. Det har heldigvis blitt noen møter på parkbenker med venner og vinkartong.

Andrea er klar på at hun ikke er blant dem som er hardest rammet av den sosiale nedstengingen. Det må likevel være lov å føle på alvoret ved situasjonen, mener hun.

– I går begynte jeg å grine da jeg så på beløpet jeg fikk fra NAV som kompensasjon for tapt næring i januar. Jeg mottok jo lønn fra teatret den måneden, men kompensasjonen for tapt næringsinntekt… Jeg skal ikke si hva det er engang, for det ser ut som enukelønn, sier hun og utdyper:

– Vi som vet at vi er heldige må også få lov til å syns at dette er noe dritt. En ting for min del er alle jobbene som ryker, og at det er leit. Men det er usunt å leve på denne måten over lang tid. Selv for oss som har familie.

En lidenskap for klær og bærekraft

For en forfatter – for det er Andrea Bræin Hovig også, med flere bøker for barn og ungdom bak seg – kunne man tenke seg at tiden i lockdown ville gi luft under vingene til romanprosjektene hun jobber med. Men så enkelt er det ikke.

– Det er sånne spindelvevstynne tråder. Når jeg skriver er jeg ikke ansatt av noen, så da blir det opp til meg og min egen disiplin og inspirasjon. Jeg trodde jeg skulle få skrevet utrolig mye i 2020, men jeg har en korona-aura som bare ligger der hele tida. Det er ikke som å ha fri eller permisjon. Men litt har jeg fått gjort, da.

En lidenskap det derimot har blitt tid til det siste året, er klær. Andrea har samlet på vintageklær siden hun var tenåring, og hun syr mye – deriblant enkelte av plaggene til Janne, karakteren hun spiller i den lettbeinte familiekomedien “Aldri voksen” (som under streng koronakontroll fikk spille inn to sesonger i fjor sommer, og dermed kommer med ferskvare i år).

– Jo mindre jeg jobber, jo flinkere blir jeg til å sy, ler hun.

Og mer skal det bli.

– I mai skal jeg gå på noe som heter modellering, som er selve utgangspunktet for haute couture. Jeg dagdrømmer om å ha mitt eget brand og lage en liten, bærekraftig kolleksjon.

Mer til felles med Nicole Kidman

For Andrea er klær langt mer enn mote. Hun trekker frem elementet av selvrepresentasjon som viktig for henne, både når hun gir liv til en karakter og i det daglige.

– Jeg er opptatt av skreddersøm, kvalitet, at et plagg skal vare lenge. Det er veldig mange deler av klesindustrien som er interessante, mens andre er fryktelige. Vi må slutte å kjøpe så mange billige klær! Samtidig elsker jeg å diskutere klær og mote, og å kjøpe klær. Selv om jeg knapt har pynta meg siden 2019.

Temaet gir oss en siste sjanse til å sneie innom Nicole Kidman – en skuespiller Andrea for øvrig ikke synes overdrevent opptatt av, men uttrykker tydelig respekt for (“hun var mesterlig i “The Hours”, som Virginia Woolf, og det holder lenge for meg”).

– Denne jakka jeg har på meg nå, fikk jeg på Toronto International Film Festival, der Stellan og jeg var for å gjøre promo på “Håp”. TIFF er ikke bare en av verdens største og viktigste filmfestivaler– som en bonus får du i tillegg gaver. Hun som ville gi meg jakka, viste meg et bilde av at Nicole Kidman hadde den på seg. “Javel… so?”, tenkte jeg da. Men jeg kom til å tenke på det her forleden: Nå deler vi ikke bare samme jakke, men også samme rolle.

Dagen etter intervjuet vårt, tikker meldingen inn: “Håp” befinner seg blant de 15 filmene på “kortlisten” til Oscar-nominasjonene for beste internasjonale film. Og selv om Andrea Bræin Hovig neppe vil bruke for mye tid på å dagdrømme om seiersferden ned til podiet i Dolby Theatre i Los Angeles 25. april: Håpet lever videre.

Relaterte Stories