Barn som befinner seg i nærheten av hverandre, har en tendens til å bli venner. Det er ikke mye som skal til. Jeg var en skeptisk unge, likevel ble vennskap smidd på et blunk over en fotball eller en ihjelkjørt frosk, og fra og med da hang vi sammen. Middagen ble slukt, slik at vi kom oss vekk fra bordet og ut i gata igjen raskest mulig. Men nå er vi voksne. Middagsbordet er ikke lenger noe som holder oss borte fra hverandre, men noe som knytter oss sammen. Når vi først møtes, er det stort sett mat involvert. Denne sommerdagen er vi så heldige å ha en håndfull gode venner til bords. Alle har kledd seg litt finere enn vanlig, vi har pyntet bordet med blomster og lagd altfor mye mat. Jo eldre man blir, dess mer stas gjør man på slike sammenkomster. Sikkert fordi de blir sjeldnere med årene. Folk får barn, mellomlederjobber og hytter som må vedlikeholdes. Ingen har tid til impulsive, altoppslukende vennskap lenger. Men alle må spise. Det var kanskje det lillesøstera mi skjønte den sommeren for mange år siden. Familien vår bodde i en liten og lykkelig blindgate, der alle barna løp rundt og lekte til mødrene våre ropte oss inn om kvelden. Vi kunne ikke skjønne hvorfor de voksne ikke gjorde det samme. Leking var jo livet. I stedet gjorde de alt de kunne for å unngå hverandre, virket det som. De dyttet gressklippere rundt i hver sin hage og nikket så vidt til naboen over hekken.

Utpå kvelden holdt søstera mi og nabojenta show, som de hadde forberedt i ukevis. De vaklet rundt på høye hæler og sang til musikk fra en bærbar CD-spiller. Alle sang med mens diskolyset sendte regnbuefarger opp i skumringen, og vi gikk ikke hjem før mamma satt krokrygget med pledd over skuldrene og hakket tenner. Søstera mi og jeg la oss på stigende sukkerrus. Vi kunne ikke huske å ha vært oppe så lenge før. Det var en magisk dag. Sommerfesten i gata ble en årlig tradisjon, iallfall i noen år, fram til søstera mi nådde puberteten og fikk viktigere ting å gjøre. Ingen av de voksne ville innrømme det, men vi så skuffelsen i øynene deres da de forsto at det ikke ble flere gatefester. Heldigvis kan man lage nye tradisjoner, med andre mennesker på andre steder. Kanskje dette her blir en årlig greie, tolv brisne venner på en båt i Oslofjorden. Det hadde vært noe. Jeg krysser fingrene for at ingen av oss får barn.