ET POSTKORT FRA DANMARKS VÆRDHARDE VESTKYST
Kontrastene er store, og værgudene vrange, der Jylland møter Atlanterhavet. Sultne gutter tok turen til Esbjerg-regionen for å leve det dejlige liv, både av og på land.
Her var det mye unger, sier Ole, idet vi sluses inn i ankomsthallen på Billund flyplass. Han har rett. Andelen små mennesker virker å være mye større her enn på andre flyplasser. Vi innser snart hvorfor. Mens slitne småbarnsforeldre og avkommet deres begynner pilegrimsferden mot Legoland, priser vi vår barnløse tilværelse og setter oss i en taxi i retning Esbjerg.
På toppen av Esbjerg Esbjerg er Danmarks yngste storby og ligger på Jyllands atlanterhavskyst. Ikke den mest populære danske destinasjonen blant nordmenn, og det med et positivt fortegn. Vi blir kjørt rett til det modernistiske, romskiplignende hotellet A Place To, der vi skal tilbringe første natt. Etter en hyggelig mottakelse i resepsjonen tar vi heisen opp i fjortende etasje, der rommet vårt – eller rettere sagt leiligheten vår – ligger. Intet mindre enn tre balkonger har vi tilgang på. Vi røsker av oss jakkene, går ut på den største av balkongene og speider utover Nordsjøen. Så lar vi blikket gli over havneområdet, veiene og hustakene. Herfra er det lite som minner om storby, faktisk ligner det mer på et stort, søvnig tettsted. Kanskje vi er for høyt oppe? sier Ole. Og høyere skal vi, nærmere bestemt syttende etasje, der hotellets restaurant befinner seg. Etter en forfriskning i baren, som involverer røykeffekter og gassbobler og andre stunts, blir vi vist til bordet vårt. Vi er heldige og får et vindusbord med en enda bedre utsikt over byen. Sola rekker å titte fram mellom regntunge skyer før den forsvinner ned i havet, og vi skåler og blir enige om at nå koser vi oss.
Fergetur til Fanø Dagen etter har skyene fordufta, og byen ser opplagt og livlig ut der den ligger og bader seg i morgensol. Etter en real dansk frokost tar vi på oss tjukke klær og setter kursen mot Fanø, en sjarmerende sandbank en kort fergetur fra Esbjerg. Her leier vi et par sykler som står laglig til på havna og triller forbi hobbithus, kafeer og gamle mennesker med aviser og små hunder. Etter litt offroad-sykling på stranda parkerer vi foran Kellers Badehotell & Spisehus, der en fem-retters lunsjmeny venter på oss. Sjømaten er sprellfersk, og måltidet avsluttes med en marsipankake som ikke kan sammenlignes med den tunge, kommunegrå varianten vi trykker i oss nord for Skagerrak.
Tilbake i tid Og så var det tid for en tidsreise. Vi forlater unge Esbjerg til fordel for nordens eldste by, Ribe. Denne vindskeive landsbyen har visstnok røtter helt tilbake til 700-tallet. Og hvilket bedre hotell å overnatte på enn Danmarks eldste, Hotel Dagmar, et bygg så gammelt og skakt at vi omtrent må binde oss fast i senga for ikke å rulle ut. «Den, der ikke har besøgt Ribe, sovet en natt på Hotel Dagmar og hørt kvarterslagene fra domkirken, kender ikke Danmark,» skrev forfatteren Andreas Vinding. Vi lurer på om han også ble vekket av kirkeklokka og en drita full danske, som begge begynte å gi lyd fra seg sånn i halv to-tida.
Selvplukka østers og cava
Neste dag våkner vi likevel uthvilte og energiske. Og godt er det, for nå er det dags for turens hovedattraksjon: østerssafari. Ekspedisjonen ledes av far og sønn Fredskild. Og farkosten som skal frakte oss ut i Vadehavet, Mandøpigen, har sønnen bygd selv. Ved første øyekast ser det ut som en alminnelig turbåt, men vi skal snart bli vitne til at Mandøpigen har et Batmobil-aktig ess i ermet. Da vi nærmer oss de grunne slettene der østersene gjemmer seg, skyter tre digre hjul ut av Mandøpigen og drar oss opp fra vannet som et forhistorisk virveldyr.
Vi kler oss i vadebukser, får en bøtte i hånda, og så er det bare å begi seg ut på de sumpaktige slettene. Etter tjue minutter har vi plukka nok østers til å mette et fotballag, og det er på tide å finne veien tilbake til Mandøpigen der gamlefar Fredskild venter med et par flasker iskald cava. Ingenting får opp stemningen så fort som bobler på tom mage. Fangsten inntas stående, og samtlige sankere er enige om at det er noe tilfredsstillende med å fange sin egen lunsj. Men nå er det vel på tide å komme seg tilbake til fastland, sier en av de eldre passasjerene og tar seg til hofta.
Morgenen etter, i taxien tilbake til flyplassen, spør jeg Ole hva han likte best med turen. Fanø, sier han kjapt og stirrer drømmende ut av vinduet, på de små murhusene som flyr forbi. Så retter han blikket mot meg og sier, i et helt saklig tonefall: Kanskje vi kan bruke BSU-pengene dine til å kjøpe et sommerhus der?
TEKST: SULTNE GUTTER BILDER: SULTNE GUTTER AV: INGVILD ØRNHOLT DENNE ARTIKKELEN ER ET BETALT SAMMARBEID MELLOM SULTNE GUTTER OG HØYER
