Italienerne er kjent for å være kulinarisk konservative. De klassiske rettene skal helst ikke tukles med. Tiramisuen er intet unntak. Den kremete, kaffeduftende desserten er en ganske moderne oppfinnelse, likevel er meningene om hvordan den best tilberedes, såpass sterke at italienerne ble nødt til å arrangere et eget tiramisu-VM. Mesterskapet foregår hvert år i Treviso, der desserten angivelig ble født på 1960-tallet. Vi begynner jakten i The Silver Spoon. Det italienske kjøkkens bibel, som visstnok inneholder den originale oppskriften. Ingrediensene er få, fremgangsmåten kort og alkoholen fraværende. Jeg har aldri lagd tiramisu og blir derfor overraska over hvor enkel prosessen er. Sukker piskes med eggeplommer, mascarpone og eggehviter vendes inn, savoiardi – altså ladyfingers – pensles med kaffe, og så danderes alt lagvis i en form. Det er gjort på et kvarter. Dette var jo ikke så vanskelig, sier jeg til Ole. Men når vi smaker på kreasjonen noen timer seinere, innser vi tiramisu er lettere sagt enn gjort.

Kamuflert latskap  Før vi gjør et nytt forsøk, blar vi gjennom de største norske matnettstedene. Vi blir overraska over kreativiteten. Her finnes det tiramisuer med alt fra vaniljestenger og kanel til fløte og pepperkaker. Er dette faktiske forbedringer eller kun krampaktige forsøk på å fornye eller fornorske? Det har vi verken tid eller lyst til å finne ut av. Vi bestemmer oss for å jobbe med de originale ingrediensene og kamuflerer latskapen vår som konservatisme. Vi kjenner at noe er alvorlig galt idet vi tar en bit av versjon 3.0. Kaka er så søt at det knitrer i hodet. Jeg beskylder Ole for sabotasje, og han beskylder meg for å ha lest oppskriften feil. Det viser seg at Ole har rett. Jeg har prestert å doble sukkermengden i stedet for å halvere den. Vi gjør et oppriktig forsøk på å få i oss kaka, men blir nødt til å kaste inn håndkleet halvveis. Det er ikke verdt å pådra seg diabetes for å unngå matsvinn.