Dagene i forveien hadde pappa saumfart grøftekanter, nærliggende skogholt og det lokale juletreutsalget etter den perfekte julegrana. Den fant han som regel ikke og måtte ta til takke med det nest beste, som gjerne var både pistrete og vindskeivt. Da han dro den blodferske grana opp trappa, spurte mamma hvorfor han ikke hadde valgt et penere tre, og pappa glefsa tilbake at neste år kunne hun dra på buskejakt selv. Etter at pappa hadde fotfesta treet og fått det noenlunde rett, ble det angrepet av kyndige hender, altså mine og mammas. Rusta med målebånd og ensfarga julekuler gikk vi løs på treet, for her skulle det balanseres og fargekoordineres. Julepynten jeg en gang hadde limt sammen og dekorert selv i kunst- og håndverktimene, ble liggende nederst i julepyntkassa, der den hørte hjemme. Og lillesøstera mi holdt vi langt unna treet. For hun hadde en forkjærlighet for det hjemmelagde, og prøvde alltid å snike selvfletta julekurver på greinene. Slikt ræl hørte ikke hjemme på treet vårt, vi bodde tross alt i et møblert hjem. Det var en rigid og lite inkluderende tilnærming, har jeg innsett i ettertid. Så nå har jeg bestemt meg for å innta en mer avslappa holdning til førjulsfeiringer generelt og juletrepyntinger spesielt. Gi slipp på det stilrene og omfavne det glorete. Glemme den der alt-skal-ha-en-funksjon-filosofien, til min bedre halvdels store glede. Det er jo jul. Og da kan man være så dysfunksjonell man bare vil. Her er noen tips til hvordan du steller i stand en uperfekt, dysfunksjonell førjulsfest.
